En slum vekker gjerne forferdelige forestillinger om kriminalitet og sosiale problemer, rønner i særdeles dårlig forfatning, narkohandel og kloakkstank som river i nesa. Men alt er ikke bare død og fordervelse.
Tekst av Amadala Victor
Utsikt over Mathare. Foto: Stian Eisenträger
Det er tidlig søndag morgen. Den enorme samlingen av blikkskur som til sammen utgjør Mathare-slummen, Afrikas nest største slum, er i ferd med å våkne til liv igjen etter tolv timer i totalt mørke. Barbeinte guttunger er frydefulle over å ha scoret mål. Fotballen er laget av nylonsekker, surret sammen til en passe størrelse. De er fullt klar over hvilke farer de utsetter seg selv for, men selv ikke biter av knust glass kan stoppe dem fra å vise sitt fulle potensial. De vil bli store fotballspillere akkurat som legendariske Eric Cantona, og selvfølgelig Macdonald Mariga, som har sin opprinnelse i området.
Jeg er i ferd med å kaste meg inn i en dribleduell i det en minibuss med gule og grønne striper stopper like bortenfor. Navnet ”Mathare United FC” er skrevet på den med fete typer. De unge guttene smiler bredt når muskuløse menn stiger ut av minibussen og kommer bort til dem for å håndhilse. Alady, som selger bananer like ved den improviserte fotballbanen, forklarer meg at mennene spiller i Kenyas eliteserie, og at de er mentorer for de unge guttene.
– Mathare United har mange spillere på nasjonalt nivå. De er våre stjerner, sier hun.
Hun stråler av oppstemthet, blandet med mot og selvtillit. Traumatiske opplevelser, som kvinner og barn i slummen jevnlig utsettes for, har fått mange til å søke til sportslige aktiviteter. For mange virker dette å være den eneste mulige stigen til velstand. Mathare Youth Sports Association, er en sportsklubb som blant annet er sponset av den norske regjeringen. Den har gitt unge mennesker fra slummen muligheten til å rive seg løs fra fattigdommens stramme nett.
Ifølge Nelson Mandela (oppkalt etter antiapartheid-helten Nelson Mandela) har mange ungdommer fra Mathare fått reise langt gjennom fotball, teater, musikk og dans.
– Jeg reiste til Norge for første gang som 11-åring, forteller 22-åringen oppspilt. Nå livnærer han seg som gitarist.
Overrasket og stolt over hvor mange talenter det finnes i slummen, går jeg dypere inn blant metallskurene for kanskje å bevitne noen av de forferdelige tingene som assosieres med Mathare-dalen. Men luften fylles med ”habari, habari” – hvordan har du det? En klar indikasjon på hvor vennlige og gjestfrie de aller, aller fleste beboerne i Mathare egentlig er. Barn flokker til for å bli fotografert. De brede smilene og den frydefulle latteren står i skarp kontrast til mytene om afrikanske barn som sykelige og miserable.
På veien blir jeg nødt til å hoppe over noen grøfter, hvor kloakken flyter åpent. Planter som stikker opp av noen sekker gir imidlertid slummen et grønt inntrykk.
– Dette er grønnsakene våre, forklarer en ung mann som vanner dem.
– På grunn av mangel på grønnsaker, dårlige økonomiske tider og mangel på dyrkbar jord i byen, har vi gått over til etasjejordbruk. Dette er en type urbant jordbruk som vi har lært av en fransk organisasjon, Solidarité International, forklarer han.
Myter og forutinntatte forestillinger om slummen må vike for at vi skal kunne se det hele og fulle bildet, fullt av muligheter og gode historier.
» » »
Amadala Victor, Mathare. Foto: Stian Eisenträger
Amadala Victor er en 24 år gammel journalist fra Mathare i Nairobi,
Kenya. Han har for tiden praksis i statskanalen Kenya Broadcasting
Corporation (KBC) og får senere i år sitt diplom i journalistikk fra
Kenya Institute of Mass Communication. Han har tidligere erfaring fra diverse lokalaviser og studentavis.
– Journalistikk er også et verktøy for å forandre mitt eget fødested,
Mathare. Problemene som mine søsken, venner og naboer møter hver dag gir meg inspirasjon til å jobbe hardt, slik at de en dag kan koste på seg et smil. Fattigdom og kriminalitet, samt elendige bo- og sanitærforhold som mitt folk lever med hver eneste dag, gir meg innsikten til å fortelle kenyanernes historier til verden.
